Kommentar til “den nye forfatterøkonomien”

Dette er en kommentar til Arne Krokans essay om “den nye forfatterøkonomien” som ble publisert i Prosa nr 4/11.

Esseyet omhandler de utfordringer forfattere har for å tjene penger i den nye digitale økonomien.

Boken har fram til nå vært en fysisk gjenstand, og er et produkt av industrisamfunnet. I tillegg til forfatterne har forlag, trykkeri, bokhandlere, bibliotek osv. vært involvert i kjeden for å nå leseren.

Med den nye teknologien har man fått en global publiseringsarena og forfatteren kan nå leseren uten å gå veien om forlag, trykkeri , bokhandlere, bibliotek osv. Men utfordringen er hvordan de skal tjene penger.

En del mener at ”Bok-industrien” tviholder på papirboka og at de med hensikt prøver å vanskeliggjøre overgangen til elektroniske bøker. De har lansert en e-bok tjeneste som heter Bokskya, men mange mener at den er vanskelig og uhensiktsmessig å bruke.

I innlegget ”Forlag i fosterstilling” skriver  Herodes Falsk om dette. Han er uenig i bokbransjens strategi som etter hans mening ikke er fremtidsrettet. Herodes Falsk sammenligner bokbransjen med de daværende radioforhandlerne som var negative til TV-apparatene da de kom på markedet, og platebransjen som ikke ønsket å gå over til CD-formatet da det kom.

Bokbransjen er ikke enig i dette. Gyldendals informasjonssjef Bjarne Buset publiserte et innlegg som han kalte ”Seks myter om e-bøker”.  I innlegget skriver han bl.a. at en e-bok ikke er mye billigere å produsere enn en papirbok. Dette skyldes at royalty, redaksjon og markedsføring koster det samme som før, det eneste man unngår er trykkerikostnadene, og de utgjør kun 25%.  Han skriver også at det ikke er så mye å spare på å droppe de fysiske bokhandlerne, da også e-bøker må distribueres på en profesjonell måte. De fysiske bokhandlerne tar 30 – 40 % av bokprisen, mens de nye ”elektroniske bokhandlerne” som Amazon og Apple tar ca. 30% av omsetningen.

Mens bokbransjen prøver å legge et løp hvor distribusjonen av e-bøker blir så lik som mulig som man har for papirbøkene , så tror mange at man kan få helt andre distribusjonsløsninger. Som Arne Krokan også er inne på i sitt essey så kan en mulig løsning være å se på hva som har skjedd i platebransjen de siste årene, der det har dukket opp abonnementsprodukter som WIMP og Spotify. Ved å betale et fast månedlig beløp får man tilgang til ”all musikk”, som man kan spille av så mye man orker. Dette er en løsning som platebransjen har blitt nødt til å akseptere, da får de i alle fall litt betalt for at folk spiller musikken.  Mulig at vi om en liten stund får et ”Spotify for bøker”?

Avisbransjen sliter også med inntektsbortfall. Folk kjøper mindre papiraviser, og fram til nå finnes det vel knapt en avis som har lykkes med å få tatt seg betalt for nettavisene. Men nå er det noen aviser som prøver på det. I Dagens Næringsliv (papirutgaven!) den 20. september 2012 er det en artikkel om avisen Hallingdølen som fra 5. november 2011 stengte nettutgaven sin for de som ikke er abonnenter på papiravisen. Hallingdølen tilbød fra da av leserne et produkt som de kaller ”Ål inclusive”. Det er et abonnement som koster 1720 kroner i året og som gir kundene tilgang til alt innhold både på papir, på nett, mobil og iPad. Resultatet er så langt at trafikken på nettet har gått noe ned, men ikke så mye som forventet. Men antallet sidevisninger og forbrukt tid pr besøk har gått opp, og opplagsnedgangen av parpiravisen har stoppet opp. Det er flere aviser som ser på denne inntektsmodellen, bl.a. Schibsted-avisene. Schibsted har et prøveprosjekt hvor Fædrelandsvennen har valgt samme modell som Hallingdølen, mens de store avisene som VG og Aftenposten fortsatt har den gamle forretningsmodellen.

Vi er inne i en periode hvor den nye teknologien ennå ikke har ”satt seg” og det er ikke lett å se nøyaktig hvordan våre medievaner vil være om noen år. Inntil da vil vi se mye prøving og feiling fra aktørene som har vært med siden industriøkonomien.