”Verden går tross alt fremover. Den har jo ikke noe annet sted å gå …” uttalte Flettfrid Andresen i et lyst øyeblikk. Hvorvidt dette er riktig er det delte meninger om, men det som i alle fall er sikkert er at verden har sett en stor teknologisk utvikling de siste tiårene, både innen arbeidsliv og hjemme hos folk. Og denne utviklingen øker fra år til år.
For bare 30 år siden var de fleste arbeidsprosesser papirbasert, og selv om datateknologi var tatt i bruk var det ikke noe som berørte de fleste arbeidstakerne. Kommunikasjon foregikk pr. brev, telefon eller telex. Det var et stort antall medarbeidere som utførte støttearbeid, det var sekretærer som skrev brev på skrivemaskin, egne folk som arkiverte, alle telefonsamtaler gikk gjennom et manuelt sentralbord osv.
Etter hvert så ble ny teknologi introdusert, man fikk PC’er som erstattet skrivemaskinen, internett ble lansert, mobiltelefoner erstattet fasttelefon osv. Nå trenger man ikke en fast kontorplass lengre, det holder med å ha en PC eller nettbrett som er koblet opp mot internett. Men som følge av alt dette så har arbeidsprosessene endret seg. Støttefunksjonene har stort sett forsvunnet og den enkelte må selv utføre oppgavene som støttefunksjonene utførte. Og dette er en utviklingen som fortsetter i stadig raskere tempo. Ingen kan i dag spå hvordan hverdagen er om 5 til 10 år.
Denne utviklingen stiller krav både til bedriftene og de ansatte. Bedriftene risikerer å miste kunder og bli satt på sidelinjen, i verste fall går de konkurs. Det er mange eksempler på bedrifter som har fått problemer pga at de ikke har fulgt med i timen, for eksempel Norsk Data, Kodak og Nokia.
De ansatte har en liknende problemstilling, de risikerer at de mister jobben dersom de ikke henger med teknologisk. De fleste er i dag i arbeidslivet 30 – 40 år, og på den tiden vil det skje mye teknologisk utvikling. Arbeider man i en støttefunksjon kan man risikere at den teknologiske utviklingen gjør arbeidsoppgavene overflødige, det er for eksempel ikke igjen mange sekretærer som skriver brev. De som fortsatt er igjen har ikke tittelen sekretær lengre og har fått mange nye og mer kompliserte tilleggsoppgaver. Og de som tidligere kunne benytte seg av slike støttefunksjoner må lære seg å utføre det selv, for eksempel å skrive brevene selv på en tekstbehandler. I tillegg til dette så er det et mål at alle skal arbeide lengre. I de siste årene har gjennomsnittlig pensjonsalder vært litt over 60 år, nå skal den økes, man snakker om 70 eller 75 år som pensjonsalderen. Det betyr at arbeidstakere må holde seg teknologisk oppdatert i 10 år lengre enn tidligere.
Vi som skriver denne eksamensbesvarelsen synes dette er et veldig interessant tema, og vil forsøke å belyse problemet, analysere det basert på relevant teori og komme med en konklusjon.
Dette er en kommentar til Arne Krokans blogginnlegg ”Professor endrer læreprosesser – slutter på Stanford”. Det handler om Sebastian Thrun som var professor i kunstig intelligens ved Stanford. Han har nå sluttet ved Stanford for å starte nettstedet Udacity, som driver med gratis utdanning på nettet. I tillegg skiller det seg fra andre læresteder ved at studentene kan bruke den tid de trenger før de tar eksamen. Nettsiden tilbyr flere kurs på tre nivåer, ”Beginning Courses”, ”Intermediate Courses” og ”Advanced Courses”, og har kurs innen informatikk, statistikk, fysikk osv.
Dette er jo en god nyhet spesielt for den delen av verdens befolkning som ikke har mulighet til å gå på et universitet, nå får de også har tilgang til høyere utdannelse. Det eneste de trenger er en PC og en internettforbindelse.
Mulig at også etablerte universiteter burde se nærmere metodene til Udacity. Tenker da både på det at studentene kan bruke så lang tid de trenger før de avlegger eksamen, og det at det er et nettstudium.
Leste på adressa.no at IT-studenter ved NTNU har i lengre tid hatt en underskriftskampanje for å få bruke PC på eksamen. Dette har er mulig ved universitetene i Oslo, Tromsø og Bergen, men altså ikke ved NTNU. Det er også et høyt frafall blant studentene som starter på studier. Leste på dn.no at av de om lag 40 100 nye studentene som startet på høyere utdannelse høsten 2000, var det 41 prosent som ikke hadde fullført en grad etter ti år. I samme artikkel opplyses at av de ca. 30 600 studentene som startet på en bachelorgrad for første gang i 2006, fullførte 45 prosent innen tre år. Etter ytterligere to år hadde 62 prosent fullført.
Dette er en kommentar til artikkelen The Law of Online Sharing av Paul Boutin.
Han skriver om Facebooks grunnlegger Mark Zuckerberg som tilskrives loven om sosial deling. Denne loven går ut på at i hvert år, i overskuelig framtid, vil mengden av informasjon du deler på nettet fordobles.
Denne loven er en parallell til Moores lov av 1965 som går ut på at prosessorkraften i datamaskiner dobler seg hver 24. måned.
Det er mye positivt med utviklingen av sosiale medier, men man bør kanskje tenke over hvilken informasjon man deler med andre. Det ene er at mange skriver om uinteressante ting, for eksempel at huset er nyvasket eller at nå lukter det ferske boller i huset. Verre er det at man legger ut informasjon som kan misbrukes av andre, for eksempel at man skriver at man har reist på ferie, en opplysning en innbruddstyv vil være svært interessert i å få tilgang til. Forsikringsbransjen advarer mot å gjøre slike ting.
I det siste har det vært oppslag om barn av rike og berømte som gir litt for mye informasjon på sosiale medier. Michael Dell er grunnlegger og CEO av PC-produsenten Dell, og selskapet bruker ca. 2,7 millioner dollar på sikkerheten til Dell og hans familie. Da familien var på ferietur i sommer publiserte datteren bilder både på Instagram og Twitter som røpte hvor familien befant seg. Etter at dette ble oppdaget ble Twitter-kontoen stengt.
Det har også vært et liknende tilfelle i Norge. Kronprinsesse Mette-Marits sønn Marius Borg Høiby la ut private feriebilder, opplysninger om feriemål og annen informasjon om kongefamilien på Instagram. Dette vakte stor oppmerksomhet, og ble omtalt både i norske og utenlandske medier. Kronprinsesse Mette-Marit forsvarte sin sønn i et åpent brev til VG, hvor hun mente at saken var sikkerhetsrisikoen var overdrevet.
Dette er en kommentar til Arne Krokans essay om “den nye forfatterøkonomien” som ble publisert i Prosa nr 4/11.
Esseyet omhandler de utfordringer forfattere har for å tjene penger i den nye digitale økonomien.
Boken har fram til nå vært en fysisk gjenstand, og er et produkt av industrisamfunnet. I tillegg til forfatterne har forlag, trykkeri, bokhandlere, bibliotek osv. vært involvert i kjeden for å nå leseren.
Med den nye teknologien har man fått en global publiseringsarena og forfatteren kan nå leseren uten å gå veien om forlag, trykkeri , bokhandlere, bibliotek osv. Men utfordringen er hvordan de skal tjene penger.
En del mener at ”Bok-industrien” tviholder på papirboka og at de med hensikt prøver å vanskeliggjøre overgangen til elektroniske bøker. De har lansert en e-bok tjeneste som heter Bokskya, men mange mener at den er vanskelig og uhensiktsmessig å bruke.
I innlegget ”Forlag i fosterstilling” skriver Herodes Falsk om dette. Han er uenig i bokbransjens strategi som etter hans mening ikke er fremtidsrettet. Herodes Falsk sammenligner bokbransjen med de daværende radioforhandlerne som var negative til TV-apparatene da de kom på markedet, og platebransjen som ikke ønsket å gå over til CD-formatet da det kom.
Bokbransjen er ikke enig i dette. Gyldendals informasjonssjef Bjarne Buset publiserte et innlegg som han kalte ”Seks myter om e-bøker”. I innlegget skriver han bl.a. at en e-bok ikke er mye billigere å produsere enn en papirbok. Dette skyldes at royalty, redaksjon og markedsføring koster det samme som før, det eneste man unngår er trykkerikostnadene, og de utgjør kun 25%. Han skriver også at det ikke er så mye å spare på å droppe de fysiske bokhandlerne, da også e-bøker må distribueres på en profesjonell måte. De fysiske bokhandlerne tar 30 – 40 % av bokprisen, mens de nye ”elektroniske bokhandlerne” som Amazon og Apple tar ca. 30% av omsetningen.
Mens bokbransjen prøver å legge et løp hvor distribusjonen av e-bøker blir så lik som mulig som man har for papirbøkene , så tror mange at man kan få helt andre distribusjonsløsninger. Som Arne Krokan også er inne på i sitt essey så kan en mulig løsning være å se på hva som har skjedd i platebransjen de siste årene, der det har dukket opp abonnementsprodukter som WIMP og Spotify. Ved å betale et fast månedlig beløp får man tilgang til ”all musikk”, som man kan spille av så mye man orker. Dette er en løsning som platebransjen har blitt nødt til å akseptere, da får de i alle fall litt betalt for at folk spiller musikken. Mulig at vi om en liten stund får et ”Spotify for bøker”?
Avisbransjen sliter også med inntektsbortfall. Folk kjøper mindre papiraviser, og fram til nå finnes det vel knapt en avis som har lykkes med å få tatt seg betalt for nettavisene. Men nå er det noen aviser som prøver på det. I Dagens Næringsliv (papirutgaven!) den 20. september 2012 er det en artikkel om avisen Hallingdølen som fra 5. november 2011 stengte nettutgaven sin for de som ikke er abonnenter på papiravisen. Hallingdølen tilbød fra da av leserne et produkt som de kaller ”Ål inclusive”. Det er et abonnement som koster 1720 kroner i året og som gir kundene tilgang til alt innhold både på papir, på nett, mobil og iPad. Resultatet er så langt at trafikken på nettet har gått noe ned, men ikke så mye som forventet. Men antallet sidevisninger og forbrukt tid pr besøk har gått opp, og opplagsnedgangen av parpiravisen har stoppet opp. Det er flere aviser som ser på denne inntektsmodellen, bl.a. Schibsted-avisene. Schibsted har et prøveprosjekt hvor Fædrelandsvennen har valgt samme modell som Hallingdølen, mens de store avisene som VG og Aftenposten fortsatt har den gamle forretningsmodellen.
Vi er inne i en periode hvor den nye teknologien ennå ikke har ”satt seg” og det er ikke lett å se nøyaktig hvordan våre medievaner vil være om noen år. Inntil da vil vi se mye prøving og feiling fra aktørene som har vært med siden industriøkonomien.
Dette er en kommentar til første kapittel i boken ”Digital økonomi 2.0” av professor Arne Krokan. Boken kommer ut tidlig i 2013.
Kapittelet ” Fra jordbruks- til digitalt nettsamfunn” oppsummerer utviklingen i samfunnet de siste 50 til 60 årene. Det har skjedd store endringer som følge av ny teknologi, både innenfor arbeidsliv og hjemme hos folk. Og det er ingenting som tyder på at utviklingen vil gå saktere i årene som kommer, snarere tvert i mot.
Spørsmålet er om vi klarer å ta inn over oss den teknologiske utviklingen fullt ut. Da tenker jeg både på vår evne til å utnytte mulighetene som ny teknologi gir, og vår evne til å tenke på sikkerhet.
I boken skriver Krokan at ”mange som tar i bruk ny teknologi gjør det uten å endre måten å organisere på, noe som fører til at effektene også blir mer begrenset”. Det er et viktig poeng. Mange organisasjoner gjennomfører IT-prosjekter uten å være forberedt på at den nye teknologien best kan utnyttes med en endret organisering. Det er også en parallell hos enkeltpersoner. For eksempel så er det mange som kjøper dyre og avanserte smarttelefoner som de kun bruker til å ringe eller sende SMS med. De utnytter dermed ikke at de har kjøpt en håndholdt datamaskin som har mange anvendelsesområder.
Den nye teknologien gir uante muligheter, og det er viktig av man utnytter den. Men samtidig må man tenke igjennom hva den nye teknologien innebærer. For eksempel gir nettsky, eller cloud computing som det heter på engelsk, mange muligheter. Det er fleksibelt og kostnadseffektivt, og blir tatt i bruk både av virksomheter og privatpersoner. Menn har man full oversikt over hvor dataene er lagret og hvem som har tilgang til dataene? Dette spesielt viktig for virksomheter som behandler konfidensielle opplysninger, som helsevesenet, banker osv.
Welcome to WordPress.com! This is your very first post. Click the Edit link to modify or delete it, or start a new post. If you like, use this post to tell readers why you started this blog and what you plan to do with it.
Happy blogging!
oddvare 